(utdrag)
...og bevisstheten talte til stenen, og stenen krympet seg, for den fornemmet styrken i den kjærlighet som ikke er stener gitt, men som gjennomstråler alt liv, alle organismer, og binder alt sammen til et hele. Selv stener forblir ikke uberørt av en slik kraft.
Videre opp mellom fjellene strømmet den, strøk over et fjerntliggende isolert fjellvann som brisket seg i høstvinden og lot små skumtopper leke bortover vannflaten sin. Bølgene som tidligere hadde kruset den store innsjøen la seg rolig ned, først i usikker ærbødighet for denne nye kraften som de først ikke skjønte hva var, siden i stille ærefrykt over denne bekreftelsen på sitt eget væren. Og selv om vannet ikke hadde erfaring til å vite hva dette var, så visste det likevel. Visste med hver vanndråpe, visste med hvert lille vannmolekyl. For også vann kan gjenkjenne den kraft som har skapt det.
Over vidder, hav og ørken delte den av seg selv, med guanoen på de Peruianske strender, med den rødglødende lavaen som strømmet ut av fjellet på Tungurahua, med ara-papegøyen i Brasils jungel og duggdråpene som varslet liv og næring til en kommende dag på de kalde slettelandene oppe ved Kaukasus. Gjennom hvert minste gresstrå strømmet den...
For selv om dyr og planter ikke lot seg merke ved det, både dyr og planter er nå desverre slik at de ikke vet å vedkjenne seg kjærligheten, så visste de likevel, dypt, dypt inne i cellene et sted. De visste, like sikkert som om skriften skulle stått skrevet på himmelen, og stjernene skulle strålet som om himmelen feiret. Slik visste de likevel. For alt levende har denne vissheten i seg.
Likeså har hvert menneske alle svar i seg, men det er ikke alle mennesker gitt å våge å lytte. Noen ganger krever det mot, og vi kan ofte være redde for svaret. Men den som tør å spørre, den som stiller seg åpen og følger den kraft som leder oss, han eller hun vil også se de svar som ikke står skrevet i sten, som heller ikke står skrevet i sand, men som åpenbarer seg som tanker i hvert et menneskes hjerte som evner å lytte med sansene sine, – hos de mennesker som evner å fange de ørsmå fragmentene av tanker og tilsynelatende usammenhengende idéer som bærer råd og hjelp til oss mennesker fra en verden langt bortenfor vår egen eksistensielle sfære. For slik er livet også formet, slik er tilværelsens udisponerte virkelighet bortenfor virkeligheten; at den som søker finner. For i selve handlingen med å søke ligger også kimen til åpenbarelsen.
Så derfor; søk, søk, søk. Søk all den kunnskap og all den lykke du kan finne. Ta ikke nei for et nei hvis hjertet ditt sier deg annet. Snu deg ikke tilbake hvis du først har satt deg målet og veien, for ditt innerste væren vet hvor du var tenkt å reise, hva dine innerste drømmer egentlig higet etter. Og følger du drømmene dine fullt og helt så vil du også til slutt kunne komme frem. For hvorfor skulle du ellers kjenne det så sterkt inni deg, om det du higet etter ikke egentlig var noe du innerst inne visste allerede fantes ?
Utdrag fra "En historie om kjærlighet"
av Johnny Winterthun
